marieleeweb

I og med at jeg vet jeg hadde en del faste lesere dengang jeg brukte denne bloggen aktivt så tenkte jeg at jeg kunne gi dere en liten update på hva som har skjedd siden sist. 

Jeg kommer fortsatt ikke til å bruke denne bloggen aktivt igjen, men tenkte at dere som fulgte meg fortjener å få vite litt mer om hva som skjer for øyeblikket.

Jeg har de siste månedene gått hos en fantastisk psykolog på Veum, som har funnet ut at jeg for det første ikke lider av noen psykoselidelse lenger, og at jeg ikke var scizofren som liten, men heller at jeg led av noe som heter schizoaffektiv lidelse type depressiv. 
I tillegg har han funnet ut av at jeg lider av dissosiasjon, som er et samlebegrep på ulike dissosiative lidelser, som følge av de grove overgrepene jeg ble utsatt for.
Jeg er til utredning for denne lidelsen nå slik at vi kan finne ut hvilken dissosiativ lidelse jeg har, og etter det skal jeg videresendes til DPS for PTSD-utredning der.  

Dissosiasjon går ut på at man får anfall som kan minne om akutt psykose, hvor man faller helt eller delvis ut av bevissthet, lider av hukommelsestap og i tillegg kan oppleve en del andre symptomer som bl.a. uvirkelighetsfølelse og hallusinasjoner. 
Det er en angstlidelse, og dissosiasjonen kommer når man får angst, smerter eller uro, slik at man skal slippe å kjenne på smerten og bli skånet for den. 

I sommer har jeg dermed hatt det ganske tøft, siden jeg har vært mye dissosiativ (som er meget slitsomt), jeg har slitt med alkoholproblemer som følge av overgrepene (som også har blitt konstantert av psykologen at jeg har) og jeg har slitt med ensomhet, smerter når nye minner fra overgrepene kommer opp og litt depresjon. 

Nå derimot føler jeg at jeg begynner å finne meg selv igjen! Jeg har det fortsatt ikke kjempebra, men mye bedre, og er på vei ut av den psykiske nummenhets-perioden, og over i en ny bearbeidelsesperiode. 
Jeg har begynt å få angst igjen, som er en bra ting, for da kan det hende at jeg sjeldnere blir dissosiativ, og føler at jeg har alkoholproblemet under kontroll nå. 

Det jeg aldri rakk å nevne for dere før jeg avsluttet bloggingen var at jeg begynte å huske en del grove seksuelle overgrep, hvor jeg blant annet kveltes og som var veldig groteske. 
Det er disse minnene, og nye detaljer fra mishandlingen som plager meg nå, voldtektene og mesteparten av mishandlingen er tilnærmet ferdigbearbeidet nå.

I tillegg har jeg en gladnyhet! Jeg har fått meg kjæreste siden sist, en virkelig god og herlig gutt som jeg begynte å date i mai.
Det ironiske var at den første daten vår skjedde på samme dato som jeg ble sammen med overgriperen min for fire år siden, den 26. mai.  
Dermed kan man trygt si at nervene var på helgir!
Men vi har det veldig fint sammen og jeg er glad for at jeg har ham.

Ellers så har jeg noen prosjekter på gang nå - jeg skriver fortsatt på bøkene, og planlegger å starte et magasin om overgrep og hverdagen med det sammen med noen bekjente av meg som også er overgrepsofre. 
Jeg har også bestilt privatistutdanning slik at jeg kan ta helse og sosial og få unna videregående skole, og etter det har jeg planer om å utdanne meg som psykolog.
Så, det blir spennende!

Håper alle av dere trofaste lesere har det bra, og må si det har varmet meg stort å få koselige mail fra noen av dere!

- Marie Lee.  

Hei, alle sammen!

Som dere kanskje skjønte i forrige innlegg så blir denne bloggen nå ute av drift. Jeg føler jeg ikke har så mye fornuftig å dele med dere nå lenger, og da er det ikke noe vits i å blogge her lenger.

Jeg kommer fortsatt til å la bloggen være her, i håp om at den kanskje kan hjelpe andre, men det vil ikke komme mere innlegg her nå, og det er heller ikke mulig til å legge igjen kommentarer fremover heller.

Har noen derimot noen saklige kommentarer eller spørsmål så er det bare å sende en mail: marie-lee-photography@hotmail.com.

Og til andre overgrepsofre der ute: Lykke til videre, håper dere klarer å komme dere videre. Det forjener dere! (:

- Klem, Marie Lee.

Beklager lite blogging i de siste, tiden har flydd unna og jeg har rett og slett ikke rukket å logge innom.

Siden sist har jeg blitt utskrevet av sykehuset, og er der nå istedet kun for avtaler og pasientundervisning. Å bo hjemme i leiligheten igjen er herlig og befriende, og den siste tiden har gått til husarbeid, møter og avtaler, å planlegge utdanning innen coaching, regresjon, helse og -sosial etc, NAV-samarbeid, osv.

I tillegg har jeg vært i Oslo siden torsdag og har akkurat kommet hjem i kveld, og det har vært herlig å være der inne!
Jeg har vært på date med en som heter Stefan, og det gikk veldig bra, så har vært veldig mye hos ham der inne. Ellers har jeg vært sammen med massevis av venner, gått på cafe, kino, shoppet litt, og i kveld har det vært Tøsemarsj - en demostrasjon mot voldtekt.
Det var et flott arrangement å være med på, og et flott tiltak!

Bilde:

Er mye mer jeg kunne ha delt med dere og, men i og med at det er så mye rart som foregår av kommentarer nå for tiden her inne så gidder jeg rett og slett ikke å ta meg bryet å gjøre det.
Har fått et par kommentarer her inne nå på at jeg visstnok bare er oppmerksomhetssyk og at jeg bare har diktet opp alt som har vært på denne bloggen, men da spør jeg dere - hvorfor i alle dager skulle jeg gidde å gjøre det?

Jeg driver den dag i dag og hjelper til mine kjære venninner som leder Anonyme Voldtektsofre-gruppa med å skulle over tid bygge opp Viola, planlegger å ta mange utdannelser innenfor helsefag slik at jeg best mulig skal kunne hjelpe overgrepsofre med å kunne komme videre, skriver bøker om emnet, og ikke minst er ingen mennesker som faktisk kjenner meg og som har møtt meg i tvil om at jeg har vært igjennom det jeg har vært igjennom, så hvis dere absolutt får så mye glede av å tro at jeg skulle diktet noe slikt opp, når det faktisk har blitt mitt livs kall å hjelpe andre mennesker etter alt jeg har vært igjennom, så får dere da bare gjøre det.
For jeg er ferdig med bearbeidelsen, og dermed ferdig med å gidde å bry meg og trenger dermed heller ikke blogge aktivt. (:

Og et av argumentene jeg fikk på akkurat dette var at hvis dette faktisk hadde skjedd meg så hadde overgriperen sittet inne.
Vel, hvis du hadde tatt en titt på statistikken når det gjelder voldtekter og andre overgrep så ser du at det så absolutt ikke er tilfelle.
Hvert år blir omkring 8 000 -16 000 (pluss mørketall) mennesker voldtatt, og bare 10% av disse får noen rettsak, resten blir henlagt. Av disse 10% igjen er det kun 1% som faktisk vinner rettsaken.
So, do the math. (;
Hvorfor skulle jeg være en av de omkring 8-16 heldige som da vant? Oddsene for det er desverre nesten ikke tilstedeværende for noen voldtektsofre slik samfunnet er den dag i dag.

Dermed blir nok denne bloggen temmelig passiv fremover, siden jeg mye heller jobber med bok-prosjektene mine enn å skrive her hvor jeg for det første ikke har så mye nytt å dele til stadighet lengre siden jeg har kommet så langt som jeg har nå, og for det andre kun blir kalt det ene og det andre av mennesker som ikke kjenner meg.
Jeg har faktisk bedre ting å foreta meg. (;

- Marie Lee.  



Nå har jeg vært litt dårlig på bloggingen i det siste, men det har skjedd ganske så mye! Som dere sikkert har fått med dere så har jeg blitt ganske så sporty i det siste, nå som jeg endelig er i god nok form psykisk etter overgrepene til å også kunne ta vare på den fysiske helsa.

I tillegg så opplevde jeg tvang på fredag, noe som mildt sagt gjorde meg forbannet. Jeg hadde egentlig avtalt at jeg skulle hjem på perm halv ett, men brått så ble jeg tvunget til å bli lenger fem minutter før bussen gikk.
Og når man er på et psykiatrisk sykehus så går det ganske dårlig, for her er det låser på alle dørene, så man kommer seg ikke ut uansett hvor mye man vil.
Det skapte mye emosjonelt stress!

Utover det så fikk jeg besøk på fredag av en gammel kompis av meg fra Åsebråten, Tommy, og det var kjempekoselig!
Vi så på mange filmer, spiste grillmat og biff, og hadde det veldig hyggelig.

På lørdag dro jeg først til Kjell og vorsa, og så dro vi (jeg, Kjell og Bea) til ei som heter Cecilie og festa der. Etter det ble jeg med Mia og Kristine på byen, og smart som jeg var tenkte jeg at "neeei, vinflaska mi må jeg jo drikke opp, kan jo ikke sløse bort så mye vin!".
Derfor ble jeg sanseløst drita innen vi kom på byen, og klarte også typisk nok å forstue foten min på dansegulvet der nede..
Yayy!

I dag og i går har jeg nok en gang følt meg rettet på og tvunget til diverse ting, nok til at jeg virkelig begynner å få nok her nå.
Å hele tiden måtte forholde seg til mange regler som ikke passer for meg begynner jeg mildt sagt å bli lei av, og det er ikke sunt for meg i lengden.
Og i og med at jeg er her på frivillig basis så vurderer jeg sterkt nå å skrives ut på onsdag og heller bli dagpasient, som vil si at jeg kommer på avtaler med behandler hvis jeg har det, men bor hjemme. Det var jo igrunn det som jeg ville før jeg ble innlagt her, og i og med at jeg har blitt syk mens jeg har vært her, noe jeg ikke hadde vært på mange mange år, så tror jeg nok at det kan være smart for helsa sin skyld også.
Å bli syk av å være på sykehus er mot sin mening!

Så det virker som om de ansatte her også begynner å bli enige i det, og igrunn anser meg som for frisk til å være her.
Jeg er jo tross alt ikke syk når jeg er i leiligheten, men så fort jeg er her så kommer synsforstyrrelsene og til tider hallusinasjonene.
Og bare det sier litt, synes jeg!
Så det er igrunn rart å kanskje skulle bo hjemme på fulltid igjen, men bra!

(Bilder kommer)

- Marie Lee.

Jeg har akkurat vært ute på sykkeltur. Frivillig! Det er skikkelig rart å tenke på at jeg som har avskydd trening i så mange år, og spesielt da trening som går på kondisjon, nå begynner å elske det.

Jeg syklet ned til Åsebråten, og det var skikkelig rart å se hvor forandret det har blitt der siden jeg var der som 12-åring. Tiden flyr!
På tilbakeveien begynte det å nærmest storme opp, det ble kraftig vind, bladene falt fra trærne i skogen og ned på meg, pusten var tung, musklene verket, og jeg kjente noen regndråper treffe meg, og det rare er at jeg ikke har vært så lykkelig som jeg var da på lenge.
Jeg smilte fra munnvik til munnvik, et ekte smil av ren glede. Det var mestringsfølelse og ren lykke, det!

Nå har det begynt å regne ute, musklene er enda mer støle enn de allerede var, og det kribler i hele kroppen. Herlig!

Utover det har jeg vært på treningsstudio i dag og trent, og ellers igrunn bare kjedet meg. Så det var virkelig herlig å få brukt kroppen og gjort noe!

- Marie Lee.


De siste fem dagene har igrunn vært ganske så brae! I dag har også vært en aktiv dag, jeg har vært på sykkeltur med de andre her på avdelingen i en og en halv time, vært hos psykologen, spilt kubb ute med noen av de andre, vært med på quiz-konkurranse, hatt besøk av tante og onkel og nå bare slapper jeg av med nett og negl-lakkering.

Ellers så har Wilma, hunden min, blitt operert i dag, noe jeg synes er veldig trist og vondt at hun måtte gjennomgå. Men den gikk heldigvis bra, så det gleder meg i det minste!

Ellers så var jeg jo på perm i helga og solte meg hos mamma, og jeg satt også ute i sola med en av de andre her en god stund i går, så jeg har nytt solen mye. Herlig!
Deilig å få litt sol på kroppen. (:

Så nå er det fremgang! Riktignok er det stadig vekk litt triste og vonde ting som skjer, men jeg er heller positiv og prøver å glede meg mest mulig over tilværelsen.
Så jeg har det bra om dagen. (:

Kan også nevne noe jeg ikke har nevnt for dere tidligere. For ikke så lenge siden begynte jeg brått å huske flere overgrep som jeg hadde fortrengt, det vil si orale seksuelle overgrep gjort av eksen min (han som også gjorde de fleste andre overgrepene) ved fysisk tvang.
Så jeg jobber aktivt med den delen nå, og angsten er også mye bedre nå etter coachingtimen jeg hadde hos ei venninne av meg. Så også på det området er det fremgang, selv om det selvfølgelig føles rart å få opp nye ting som jeg ikke har vært bevisst om før.

Håper dere nyter solen og varmen like mye som meg!

- Marie Lee.

I dag går det mye bedre enn i går. Jeg har hatt mye mindre synsforstyrrelser, og vært relativt klar i hodet hele dagen. Humøret har også vært bra i dag, tross at jeg underbevisst fortsatt føler at jeg har en del store utfordringer nå.
Stor forbedring!

Merker dog at jeg fortsatt er sårbar, og at jeg må være forsiktig med å ikke overbelaste meg i tiden fremover nå og at jeg må hvile meg mye.
Sånn sett er det jo helt utrolig teit at jeg fikk psykosen på tirsdag, for da kan jeg ikke leve livet slik som jeg hadde tenkt til nå i nærmeste fremtid.
Jeg som hadde lyst til å virkelig begynne å leve livet igjen!
Men men.

Får vel i alle fall heller bare tenke det sånn at da var det nye ting jeg skal lære å erfare, blant annet å bli mer bevisst på psykoser og hvordan det er. Alt har en mening!

Ellers så vurderer jeg å ta en pause fra blogginga, selv om det ikke er hel bestemt enda. Vi får se hva som skjer..

- Marie Lee.

Uff, jeg føler meg sinnsyk for tiden. Ikke nødvendigvis for at jeg er det, men fordi jeg er redd for at andre forhåndsdømmer meg for å være det.

Når man er inne på en psykiatrisk avdeling for å slutte på medisiner fordi man har vært frisk i årevis, og så blir utsatt for angrep av en usynlig makt med masse beviser i etterkant på at det faktisk var ekte, for at det så traumatiserer deg og overbelaster deg med emosjonelt stress, og man noen dager etter ender opp i en psykose på grunn av belastningene det gir, så føler man seg ikke særlig høy i hatten.
Man føler seg dømt til å bli dømt, og ydmyket og krenket på grunn av det.
Den følelsen kan nesten ikke beskrives engang.

Jeg har nesten hele livet måttet forsvare meg selv på grunn av schizofrenien min, og jeg begynner å merke at jeg blir mektig lei av det nå.
Folk flest tror ikke at man kan lære seg å skille mellom hallsinasjoner og ekte opplevelser, men det kan man faktisk over tid.
Selv har jeg siden jeg var fjorten år fint kunnet klart det i de fleste tilfeller, og i de få gangene jeg ikke klarer det så bestemmer jeg meg heller for å la det ligge og ikke si det ene eller det andre, men å heller la muligheten for at det kan være begge deler være åpent.
Derfor blir det da veldig frustrerende når man da likevel blir møtt meg dømmende blikk og blir sett på som om man er gal, for en jente med schizofreni-bakgrunn kan jo "absolutt ikke" se ekte ånder som lar seg bevises, og i alle fall ikke bli overfalt med fysiske beviser i etterkant. Neida..

Og når man i tillegg har andre belastninger for tiden og skal trappe ned på medisiner, som gjør meg ekstra sårbar, da er det ikke rart at hverdagen er tøff nå.
Og ettervirkningene av psykose er virkelig heller ikke noe jeg ønsker noen andre å oppleve, for å si det slik..

Når jeg i så mange år har vært psykosefri og hatt kontrollen, og så føler at jeg mister den og at det skjer ting som ikke har skjedd på mange år, så er det vanvittig skremmende.
Å nesten hele tiden ha synsforstyrrelser som man vanligvis ikke har (LES, synsforsyrrelser og ikke hallusinasjoner), og å til tider føle at man blir tåkete i hodet og faller lett ut av ting, det er ikke lett.
Det er jo gjerne slik det blir etter en psykose, selv om den har vært så kort som bare femten minutter - man får noen av symptomene i ettertid også fordi man er ekstra sårbar etter å ha opplevd det.
Så den situasjonen jeg er i nå er ekstremt vanskelig, jeg merker jeg rett og slett blir forbannet og frustrert.

Jeg er bare kjempeglad for at jeg har mennesker som tror på meg, som naboene som selv er sterkt plaget av åndene i leiligheten, andre mennesker som også har blitt fysisk angrepet av ånder og vet at slikt faktisk skjer, og ikke minst mennesker rundt meg som tror på meg, hvis ikke tror jeg at jeg faktisk hadde blitt gal bare av å være i situasjonen.
Og at psykologen her og andre ansatte her også enten ikke tar stilling til det eller tror på meg hjelper også.

Det er svært tøft å være i den situasjonen jeg er i nå, men jeg må nesten bare holde ut som jeg alltid gjør. Jeg har i alle fall bestemt meg for at jeg vil stanse nedtrappingen på medisiner for en tid, for jeg sliter nok med etterfølgene av psykosen nå som det er, og da vil mere nedtrapping bare skade.
Og åndene i leiligheten skal også bli drevet ut, det er både jeg og nabojenta helt klar på, og boligkontoret har heldigvis avtalt et møte med oss nå til mandagen slik at vi kan prøve å få huseieren til å betale for utdrivelsen, i og med at vi er mange som er så plaget av det.
Heldigvis tror damen på boligkontoret på oss og!

Så jeg får nesten bare fortsette å være en fighter som jeg alltid er, for selv i en utrolig utfordrende situasjon som ikke kan beskrives hvor ille den er så må jeg nesten bare overleve.
Jeg skal leve, jeg skal vinne, og ikke minst skal jeg få tilbake kontrollen igjen!
Jeg må bare tillate meg selv at det kanskje vil ta litt lenger tid enn jeg ønsker og vil..

- Marie Lee.

Det er en rar og skremmende opplevelse å føle det samme jeg følte da jeg var 11-12 år. Som sagt hadde jeg en psykose i går, riktignok en kort en, men psykose var det, og det har jeg ikke hatt på mange år (hvis man ser bort ifra de som var overgreps-relatert).
I dag merker jeg den sårharheten som man har etter en psykose veldig godt. Jeg har mange flere synsforstyrrelser enn til vanlig, selv om jeg heldigvis vet at det ikke er ekte, så jeg blir igrunn ikke skremt av det og vet de ikke er virkelig.
På morgenen i dag gikk det igrunn ganske bra rett etter at jeg stod opp, men så utover dagen kom synsforstyrrelsene hele tiden og jeg følte meg uklar i hodet.

Synsforstyrrelsene jeg har nå er rett og slett at alt ser mer "kornete" ut, og det kan se ut som om ting beveger litt på seg selv om de ikke gjør det.
Det er dermed ikke hallusinasjoner, for hjernen min fremstiller ikke noe som ikke er der, men heller gjør om på det som allerede er der.
Spennende kunnskap å lære å skille på det!

Ellers er jeg sliten og hjernen er overarbeidet idag.
Jeg lå akkurat på senga og slappet av litt der, og det synes jeg var litt skummelt, i og med at jeg måtte gjøre det samme da jeg var på Åsebråten da jeg var 12 år og hadde vært psykotisk et år i strekk.
Dermed er det litt skremmende og samtidig fanscinerende å bli bevisst hva som skjer før, under og etter en psykose.
Så det som forskerne mener om at man er ekstra sårbar for psykoseligenende symptomer i etterkant av en psykose, det stemmer.
Spesielt å føle og oppleve tingene som jeg gjorde da jeg var liten igjen, dog ikke i så sterk grad som dengang. Jeg har fortsatt kontrollen.

Jeg har vel uansett sånn tålig bestemt meg nå for at jeg ikke skal trappe mer ned på medisinen slik som det er nå, 225 mg er nok akkurat nå.
Tør ikke å "pushe grensene" lenger slik som det er nå.

Håper dere får en fin dag!

- Marie Lee.

I det siste har jeg tenkt mye på psykose, rett og slett fordi jeg er innlagt på førstegangspsykose-avdelingen her på Veum for å slutte på medisinene mine, og skal ta en gjennomgang på diagnosen jeg fikk for mange, mange år siden.
Selv har jeg flere ganger i den siste tiden trodd at jeg har hatt noen småpsykoser, hvilket jeg nå innser ikke har vært tilfelle. Jeg har nok heller bare vært veldig overbelastet.

Istad derimot, hadde jeg min første psykose på mange, mange år som er relatert til schizofrenien.
Det som gjør at jeg kan si det er at jeg ble ekstremt forvirret og usikker på alt og allting på en typisk psykotisk måte, tankene ble surrete, jeg fikk skikkelig mindreverdighetskomplekser og følte at min "stemme" og erfaring ikke var verdt noe, jeg mistet min egen virkelighetsoppfatning og ikke minst meg selv, jeg fikk lettere synsforstyrrelser, trakk meg tilbake og isolerte meg, ble lei meg og nedstemt, og tankene ble surrete.
Det var med andre ord en ordentlig psykose.

Selve psykosen varte i antageligvis et kvarter, men fra den begynte å virkelig bygge seg opp og til starten av nedbyggingen av den etter selve psykosen gikk det omkring en til en og en halv time.
I tillegg gikk det to-tre timer fra selve psykosen sluttet og "nedtrappingen" på den startet og fram til jeg var helt normalt klar i hodet igjen og ikke hadde noen ettereffekter.

Det som gjorde at jeg fikk den var rett og slett overbelastning, slitenhet og emosjonelt stress. Det har vært disse åndelige overbelastningene i leiligheten og alt som hørte med som har ført til det, kranglingen jeg hadde med mamma istad på det ene møtet, at jeg følte meg ydmyket og lite verdt etterpå, at jeg er sliten om dagen etter alt som har skjedd, at jeg trapper ned på medisiner og derfor er ekstra sårbar for psykoser og symptomer på det nå, og til slutt at det ble overbelastende å sitte på nett da jeg var på vei inn i psykosen.
Det gjorde at det ble som det ble.

Etter psykosen opplevde jeg at jeg ble susete, uklar og tåkete i hodet, jeg ble ukonsentrert og ufokusert og falt dermed fort ut av samtaler, glemsk og fikk lettere øresus som kom og gikk.

Det som hjalp var å bli bevisst på at jeg hadde en psykose, fortelle det til personalet her inne og ikke bære på det alene, rett og slett å komme på AV-møtet og dermed distansere meg fra psykosen og tenke på noe annet, også kommer det nok også hjelpe til at jeg skal sove meg ut i natt og bli uthvilt igjen.

Så da det forrige innlegget ble skrevet var jeg på vei inn i psykosen, slik at dere er klar over det. Det som står der stemmer nok fordet, for jeg var ikke psykotisk enda da men heller på vei inn i den, men ta forbehold om at ting kanskje må rettes på senere i det innlegget og de kommentarene jeg skrev da fordet.
Skal se over det i morgen.

Øsnker dere uansett en god natt. (:

- Marie Lee.